Banos er et merkelig pålegg. Jeg greier aldri å bestemme meg for om jeg liker det eller ei. Husker det hørtes så godt ut da jeg var lita. Jeg mener, bananpålegg. Banan passer jo utmerket på brødskiva, så derfor burde dette ha vært ideelt. Men jeg hata det da jeg endelig fikk smake det. Var så ufattelig skuffa, og spiste det ikke igjen før Vegard kjøpte det da vi bodde sammen. Plutselig var Banos godt. Hva skjedde?
Men det var også det eneste året jeg spiste Banos. Har ikke kjøpt det igjen, ikke engang vurdert det. Tanken på det er egentlig litt mildt kvalmende. Er det mulig å ha en ettårig Banos-periode? Trodde ikke det gikk an å skifte smak så drastisk, for eller mot. Men tydeligvis har jeg gjort det.
Det er merkelig hvordan man forandrer smak gjennom livet. Uansett om det er snakk om mat, musikk eller klær, så skjer det stadig vekk endringer i det man liker. Jeg satt og så på et program på tv der de prøvde å få unger til å like grønnsaker. De prøvde ut flere forskjellige metoder for å oppnå dette, for eksempel å spise små biter av den forhatte veksten i noen uker for å venne ungen til smaken. Men den metoden som fungerte best på de ungene med i dette programmet, var gruppepress.
That’s right! Produsentene bak programmet hentet inn flere kjente barneskuespillere som dro til skolen der ungene gikk. De hang med dem i klasserommet og snakket, og de ble med i kantina for å spise. Der begynte de forsiktig å spørre hva de syntes om grønnsaker og hvorfor lille Michael ikke spiste brokkolien sin (om han faktisk het Michael eller ei vet jeg ikke). Til slutt fikk de ham til å spise alle grønnsakene sine. Et par uker senere satt familien ved middagsbordet og Michael spiste brokkolien sin helt frivillig, og han sa at den smakte kjempegodt. Den ungen de prøvde tilvenningsmetoden på derimot, syntes fremdeles avokado smakte grusomt og nektet å spise det.
Jeg ble nesten litt forferdet. Jeg lurer på hvor mange ting jeg egentlig ikke har likt, men plutselig forandret mening fordi at noen jeg ser opp til har likt det. Vel, vi har noen dokumenterte tilfeller. Anders har influert musikksmaken min så til de grader at jeg aldri er helt sikker på om jeg har en musikksmak i det hele tatt. Men han gav meg god musikk, så det er greit.
Men tilbake til Banos. Er Vegard min kjendis..?
Hørte nettopp en reportasje i Sånn Er Livet på p2 om smak. Det hadde blitt forsket på i England av noen professorer i et eller annet. Jeg husker ikke så mye av det, men det kokte i alle fall ned til at smaken din omstiller seg med hjelp fra underbevisstheten din utifra hvilke tanker og oppfatninger du (tror du) har om det du skal spise. Eksempel: Forsøkskaninene ble fortalt at dette er en billigvin og dette er en dyr vin og så videre, og alle mente at den dyre vinen var mmyyyyyyyye bedre på smak, at den ikke kunne sammenliknes med billigvinen, som var altfor sur og rett og slett ikke var noooe god og æsj og fysj og blæh. Men sannheten var at vinene var byttet om. Annet eksempel: Tenk på eksklusive og fasjonable restauranter. Ville maten smakt like godt om den latterlige lille posjonen på det altfor digre og majestetiske fatet var ganget med tre, og servert hjemme på kjøkkenbordet? Neppe. Guro: Du er glad i Vegard, Vegard liker Banos, det er praktisk å spise de samme tingene når man bor sammen. Men nå trenger du ikke være praktisk lenger (med tanke på Banos), og det er uansett lite stas å spise Banos når Vegard ikke er der, når han er den personen du hovedsakelig har spist Banos sammen med? Det er det samme om du liker det eller ikke, liksom? Underbevisstheten din har fikset på smaksløkene dine, Guro:)
Jeg lurer forresten på hva (eller hvem) det var som fikk vår gode venn Stine til å spise grønnsaker??
THAT, my friend, is an excellent question! Og seriøst Ingrid, blogg! Jeg har allerede tenkt ut et navn til den for deg: “Proletärens Tale, verden sett fra en sildefabrikkarbeiders synspunkt.” (Proletären er en svensk, kommunistisk avis) Bra va?
Jattebra navn, min van! Men det tar ju så HEMSKT mycket tid med den dar BLUGGEN! Æh, va fan, det orkar jag inte…
Sildefabrikkarbeiderens blogg kunne kanskje blitt noe à la Bethold Brechts historiebok sett med en arbeiders hjerne? Jeg føler meg litt pliktet til å komme med slike litteraturhenvisninger… Nei, egentlig ikke, men jeg er litt i de baner, og så får jeg mine assosiasjoner. For “det som hjertet er fylt med…”
Men jeg får jo andre tanker også, selvfølgelig. Jeg tror nok Banosomstendighetene smakte like godt som pålegget selv.
Ingrid spiser ikke helter lenger… Eller?
Nei, det er sant! Du verden! No more heroes for me, thankyou!
Men helteomstendighetene var gode!
Øh… Helter? Ja, Banosomstendighetene var nok ganske fine de også
Men Ingrid, det er jo bare å ta de kommentarene du skriver her og putte på bloggen din! Easy-peasy!
Angående helter:
Åshild har en vegetarisk kokebok, og på de første sidene står det om næringsstoffer og om mat som man burde spise. En overskrift er “helte-mat”, og her finner du blandt annet aprikoser. En dag tilbudte Åshild en aprikos til meg: “Ingrid, vil du ha en helt?”. Fra den dagen var ikke en aprikos lenger en aprikos, men en helt!
Angående blogg: Du lurer ikke meg, jeg vet at det tar lang tid!!
Kor e alle heltane?
Må bare redigere dedisere og dedikere iselin her: Den heiter vel “Kor e alle heltar hen?”