Banos

Banos er et merkelig pålegg. Jeg greier aldri å bestemme meg for om jeg liker det eller ei. Husker det hørtes så godt ut da jeg var lita. Jeg mener, bananpålegg. Banan passer jo utmerket på brødskiva, så derfor burde dette ha vært ideelt. Men jeg hata det da jeg endelig fikk smake det. Var så ufattelig skuffa, og spiste det ikke igjen før Vegard kjøpte det da vi bodde sammen. Plutselig var Banos godt. Hva skjedde?

Men det var også det eneste året jeg spiste Banos. Har ikke kjøpt det igjen, ikke engang vurdert det. Tanken på det er egentlig litt mildt kvalmende. Er det mulig å ha en ettårig Banos-periode? Trodde ikke det gikk an å skifte smak så drastisk, for eller mot. Men tydeligvis har jeg gjort det.

Det er merkelig hvordan man forandrer smak gjennom livet. Uansett om det er snakk om mat, musikk eller klær, så skjer det stadig vekk endringer i det man liker. Jeg satt og så på et program på tv der de prøvde å få unger til å like grønnsaker. De prøvde ut flere forskjellige metoder for å oppnå dette, for eksempel å spise små biter av den forhatte veksten i noen uker for å venne ungen til smaken. Men den metoden som fungerte best på de ungene med i dette programmet, var gruppepress.

That’s right! Produsentene bak programmet hentet inn flere kjente barneskuespillere som dro til skolen der ungene gikk. De hang med dem i klasserommet og snakket, og de ble med i kantina for å spise. Der begynte de forsiktig å spørre hva de syntes om grønnsaker og hvorfor lille Michael ikke spiste brokkolien sin (om han faktisk het Michael eller ei vet jeg ikke). Til slutt fikk de ham til å spise alle grønnsakene sine. Et par uker senere satt familien ved middagsbordet og Michael spiste brokkolien sin helt frivillig, og han sa at den smakte kjempegodt. Den ungen de prøvde tilvenningsmetoden på derimot, syntes fremdeles avokado smakte grusomt og nektet å spise det.

Jeg ble nesten litt forferdet. Jeg lurer på hvor mange ting jeg egentlig ikke har likt, men plutselig forandret mening fordi at noen jeg ser opp til har likt det. Vel, vi har noen dokumenterte tilfeller. Anders har influert musikksmaken min så til de grader at jeg aldri er helt sikker på om jeg har en musikksmak i det hele tatt. Men han gav meg god musikk, så det er greit.

Men tilbake til Banos. Er Vegard min kjendis..?

faith in fate? eller Jørn Hoel..?

Her om dagen gikk den første Matrix-filmen på tv, og jeg så den jo selvsagt. Det er litt rart å se filmer som det er så lenge siden kom ut, når de fremdeles kjennes nye ut. Når jeg tenker på hvor lenge siden det er, og hvordan jeg var da den kom ut, føler jeg meg litt gammel. Men jeg tror det er mest det at jeg har forandret meg så sinnsykt på de årene som er mellom da og nå. Jeg hadde aldri i verden kjent igjen meg selv hvis de to versjonene hadde møttes.

Men for å komme til poenget, Morpheus og Neo hadde en samtale om de trodde på skjebnen eller ei, der Neo kommer med et eller annet utsagn der han sier at han vil ha kontroll over sitt eget liv og at han: “Don’t believe any of this fate crap”.

Jeg håper nesten skjebnen eller hva man skal kalle det finnes, for ellers så er det bare en haug med mennesker som raver rundt, uten noen form for veiledning. Vi vet jo faktisk ikke hva det er vi driver med. Vi prøver bare og ser hva som skjer. Men kanskje det er det som skjer uansett hvem som har kontrollen?

Jeg tror ikke jeg vil ha kontroll over mitt eget liv. Jeg har ikke akkurat verdens beste dømmekraft, og lider i tillegg av beslutningsvegring, så de avgjørelsene jeg tar kan være litt så som så. Jeg tenker hele tiden: “What if I make the wrong choice?” (og ja, jeg tenker det faktisk på engelsk. Forbausende mye oppi hodet mitt foregår på engelsk…) Jeg syns det hadde vært litt betryggende om noe annet hadde kontrollen, hadde en plan for meg og alle andre. Selv om man ikke nødvendigvis er klar over hva den planen er, så har man en følelse av hva man skal gjøre fordi det er noe som tilsier at det er den beste, mest logiske og fornuftige løsningen på problemet, og det føles rett. Hvis man havner en kinkig situasjon eller noe drastisk skjer og tenker: “Shit, hva skjedde? Hva gjør jeg nå?”, så fins det en liten, kosmisk stemme i underbevisstheten din som sier: “Stick to the plan. Always stick to the plan!” Og ja, den snakker også engelsk.

Jeg tror nesten at hvis “skjebnen” (eller hva man nå skal kalle det) finnes, så har den gitt opp menneskene, og prøver bare å bli kvitt oss så fort som mulig. Med alle skitne knep og triks i og utenfor boka. Naturkatastrofer, global oppvarming, Bush and whatnot.

Mens jeg satt og skrev dette så jeg plutselig flust av feil og hull i teoriene mine. For ikke å snakke om at jeg egentlig ikke er helt enig med meg selv heller. Det var nok derfor jeg alltid likte å skrive essays på videregående. Der kunne man bare skrive begge sider uten egentlig å ta et standpunkt, men likevel gjøre det. Jeg tror jeg bare må konkludere med at livet er rart, merkelig og går fort unna. Og her som i ex.phil, syns jeg faktisk spørsmålet er mer interessant enn svaret. Det spiller egentlig ingen rolle om det er en master plan for oss eller om vi bestemmer alt selv. Man får bare prøve å henge med i svingene. Eller som Tyra sier: “Just model through it!”

Randomness, my friend!

Da var verden tilbake igjen. Det var deilig å gå i hi i nesten tre uker, men man må komme ut en eller annen gang. Det er like rart hver gang jeg gjør det. Ingenting er helt som jeg husker det, enten verre eller i noen tilfeller bedre. Øving for eksempel, er fantastisk nå, noe det ikke var før jul. Mye forandrer seg, og ganske ofte gjør jeg det også, og selv om det er i små mengder blir det til slutt en stor å.

Jeg hadde store planer om å skrive om hvordan det er å være tilbake i Trondheim, men jeg kommer ikke på noe å skrive. Det er Trondheim. Jeg bor her. That’s it. Hver gang jeg har prøvd å skrive noe kommer jeg bare inn i en veldig filosofisk stemning. Jeg begynner bare å tenke på hvor rart alt er. Life, the universe and everything, you know. Og det virker som om i hvert fall noen av mine venner ikke er interessert i å lese om ting og tang jeg tenker på. De skummer. Jeg kunne skrevet så utrolig mye mer om akkurat dette, men jeg trenger ikke det. Jeg vet hva jeg syns og føler, og jeg driter i om noen andre bryr seg.

Jeg tror faktisk det at øvinga går bedre, og at jeg er mer engasjert i musikk, data og lesing har mye med at jeg var hjemme og fikk nye impulser fra storebror. Det er litt rart, men jeg har egentlig alltid sett opp til ham og sånn er det nok fremdeles. Merkelig hvordan mye forandrer seg, men samtidig ikke. Du blir bare ikke kulere enn storebror.

Gjør denne bloggen det kjedeligere å snakke med meg? Det har jeg lurt litt på i det siste. Hvis jeg har skrevet om et eller annet, og så begynner å snakke med noen som har lest det, så vet de jo allerede hva jeg mener og kommer til å si. Det skjedde i hvert fall i jula, da jeg begynte å snakke om Brat camp, og både Iselin og Ingrid gjengav hva jeg hadde skrevet før jeg i det hele tatt kom meg så langt. Men jeg tror at hvis jeg ikke skriver om det her, så kommer jeg aldri til å komme på å snakke om det ellers.

Jeg tror jeg lider av et merkelig, sjeldent syndrom. Jeg kan tydeligvis ikke overrekke en gave uten å si “Gratulerer med dagen”. Nå har jeg gjort det ved flere anledninger. Den berømte hendelsen der Vegard kom på besøk (der jeg hadde glemt å pakke inn gaven hans, han fant den i hylla mi, jeg kom plutselig på hva det var og utbrøt: “Gratulerer med… God jul!) og nå i jula da jeg gav Ingrid gaven hennes. Jeg la ikke merke til at jeg sa gratulerer med dagen engang, før Iselin påpekte det. Lurer på hva dette syndromet burde hete… Forslag?

Ka farsken?

And it’s that time again! Enda et lite dykk inn i det vesterålske ordforrådet:

Grunke [gro??`ke] v tenke, spekulere. Ka du gronnka på?

Jeg grunka at siden vi nettopp har vært inne i nyttårsstyret med mange tilbakeblikk på det gamle året, så kunne dette ordet være passende for tiden. Jeg vet i hvert fall at jeg har grunka mye på både det gamle og det nye året.

Ka du grunka på?