Her om dagen gikk den første Matrix-filmen på tv, og jeg så den jo selvsagt. Det er litt rart å se filmer som det er så lenge siden kom ut, når de fremdeles kjennes nye ut. Når jeg tenker på hvor lenge siden det er, og hvordan jeg var da den kom ut, føler jeg meg litt gammel. Men jeg tror det er mest det at jeg har forandret meg så sinnsykt på de årene som er mellom da og nå. Jeg hadde aldri i verden kjent igjen meg selv hvis de to versjonene hadde møttes.

Men for å komme til poenget, Morpheus og Neo hadde en samtale om de trodde på skjebnen eller ei, der Neo kommer med et eller annet utsagn der han sier at han vil ha kontroll over sitt eget liv og at han: “Don’t believe any of this fate crap”.

Jeg håper nesten skjebnen eller hva man skal kalle det finnes, for ellers så er det bare en haug med mennesker som raver rundt, uten noen form for veiledning. Vi vet jo faktisk ikke hva det er vi driver med. Vi prøver bare og ser hva som skjer. Men kanskje det er det som skjer uansett hvem som har kontrollen?

Jeg tror ikke jeg vil ha kontroll over mitt eget liv. Jeg har ikke akkurat verdens beste dømmekraft, og lider i tillegg av beslutningsvegring, så de avgjørelsene jeg tar kan være litt så som så. Jeg tenker hele tiden: “What if I make the wrong choice?” (og ja, jeg tenker det faktisk på engelsk. Forbausende mye oppi hodet mitt foregår på engelsk…) Jeg syns det hadde vært litt betryggende om noe annet hadde kontrollen, hadde en plan for meg og alle andre. Selv om man ikke nødvendigvis er klar over hva den planen er, så har man en følelse av hva man skal gjøre fordi det er noe som tilsier at det er den beste, mest logiske og fornuftige løsningen på problemet, og det føles rett. Hvis man havner en kinkig situasjon eller noe drastisk skjer og tenker: “Shit, hva skjedde? Hva gjør jeg nå?”, så fins det en liten, kosmisk stemme i underbevisstheten din som sier: “Stick to the plan. Always stick to the plan!” Og ja, den snakker også engelsk.

Jeg tror nesten at hvis “skjebnen” (eller hva man nå skal kalle det) finnes, så har den gitt opp menneskene, og prøver bare å bli kvitt oss så fort som mulig. Med alle skitne knep og triks i og utenfor boka. Naturkatastrofer, global oppvarming, Bush and whatnot.

Mens jeg satt og skrev dette så jeg plutselig flust av feil og hull i teoriene mine. For ikke å snakke om at jeg egentlig ikke er helt enig med meg selv heller. Det var nok derfor jeg alltid likte å skrive essays på videregående. Der kunne man bare skrive begge sider uten egentlig å ta et standpunkt, men likevel gjøre det. Jeg tror jeg bare må konkludere med at livet er rart, merkelig og går fort unna. Og her som i ex.phil, syns jeg faktisk spørsmålet er mer interessant enn svaret. Det spiller egentlig ingen rolle om det er en master plan for oss eller om vi bestemmer alt selv. Man får bare prøve å henge med i svingene. Eller som Tyra sier: “Just model through it!”