Brat camp

Jeg vil på Brat Camp! For de som ikke ser på TvNorge, så er det et program der en haug med britiske ungdommer “på skråplanet” blir sent ut i villmarka i USA av foreldrene sine for å bli ordentlige mennesker igjen. Disse ungene er helt sprengte! Type har røyka hasj siden de var 13 og angriper foreldrene sine med hockeykøller. Jeg skjønner faktisk ikke hvordan det er mulig å bli så sprengt i hodet som mange av dem er.

Men for å komme til poenget. De bor ute i skogen og må lære seg å overleve der, samtidig som de går lange turer og får terapi. Og det eneste jeg tenker når jeg ser det er: Jeg vil også bo i skogen!

Det virker så utrolig deilig å bare være der ute, men ingen av dem ser hvor fint det er eller hvor stor nytte de kan ha av det. De vil bare hjem og ta dop. Eller banke opp foreldrene sine, som ei av de jentene ville. Helt creeizy!

Men jeg tror jeg kunne klart meg uten terapien. Når jeg ser på hvordan de oppfører seg, så føler jeg meg som et ekstremt avbalansert og reflektert menneske. “Så jeg ser på programmet for å føle meg bedre med meg selv?” sier du? You betcha! Dessuten syns jeg det er interessant å se hvordan folk oppfører seg, og hvordan de kan forandre seg totalt bare fordi de går turer, blir utslitte og snakker om hva de føler. Og det er faktisk sykt hvor mange likheter framgangsmåten deres har med et hundedressurprogram jeg så like før. Bare at hundene lærer og tar poenget lenge før ungene.

Whoosh!

… og så hadde et helt år sust forbi. På denne dagen i fjor satt jeg og skrev min første ever blogpost. Rart hvordan tiden går uten at man egentlig merker så mye til det.

Jeg kan ikke si at blogging var slik jeg trodde. Det blir liksom aldri så bra som man vil det skal være, eller like godt skrevet som andres blogger. Ikke få meg til å begynne på innholdet. Der har jeg holdt meg tro til det jeg sa jeg skulle skrive om i tidligere nevnte blogpost: Veldig lite vettugt, og har absolutt ingen relevans for noen andre. So, happy birthday me! Måtte besøkstallene bli skyhøye!

In case you were wondering

Forrige uke hadde vi på konservatoriet prosjektuke. Vi har sammen med elever fra Orkdal vgs og diverse andre korsangere satt opp Antonín Dvo?áks messe i D-dur for kor og orgel. Men det gjaldt jo ikke alle på konsen… Strykerne spilte Serenade for strykere og blåserne, harpist og noen sangere fikk spesialarrangert noen Bibelske Salmer. Det er bare alle de andre instrumentgruppene som ikke fikk spille sitt hovedinstrument. Ja, du aner nok en smule snurthet her.

Selv om jeg er noe snurt, så var det morsomt å ha et felles prosjekt. Man begynner å snakke og henge sammen med folk man vanligvis ikke har noe særlig med å gjøre. Bare synd at det egentlig ikke var et felles prosjekt. Vi hadde en felles konsert ja, men gjorde mange forskjellige ting. Men je-je, nå er vi ferdige med det, og selv om jeg følte det var litt bortkasta tid, så har jeg faktisk fått noe ut av den uka. Blant annet et glimrende eksempel på en dårlig dirigent.

Ellers prøver jeg å komme meg inn i eksamensmodus, men det er ikke så lett å konsentrere seg for tida. Føler bare for å ha juleferie og være hjemme. Men nå må jeg bare ta meg sammen, eller så kommer jeg seriøst til å stryke på medisin-eksamen. Selv om dette har vært halvåret for nye ting, så er ikke det å stryke en ting jeg egentlig vil oppleve. Det er ikke verdens undergang om det skjer, men da får jeg den jo hengende over meg et halvt år til!

Take my organs!

Nå snakker jeg ikke om orgel, for dere feiloversettere der ute (les: Vegard og Stine). For en god stund siden, 13. oktober for å være nøyaktig, var den europeiske donasjonsdagen. I den anledning tok en lærer ved konsen på seg ansvaret ved å legge ut mange informasjonshefter oppe i kantina vår. Du vet, sånne informasjonshefter man alltid sier nei takk til på gata. I hvert fall hvis de vil snakke med deg i tillegg. “Swim away, swim away!” er det første man tenker.

Men når de da lå der i kantina, begynte jeg å lese. Og endte opp med å fylle ut et slikt: bilde-2.png

Hvis du vil lese mer om det, og kanskje skaffe deg et slikt et selv: http://organdonasjon.no/

Jeg ville egentlig ikke preke om dette, men for meg virker det som et ekstremt lite offer for å redde andres liv. Det tar kanskje ett minutt å skrive ut et slikt kort, og man kan redde opptil 7 liv. Hvorfor vil man ikke gi fra seg organer når man uansett er død? Det må et klokere hode enn mitt til for å skrive en debatt om det. Mitt er for følelsesmessig involvert.