Jeg gjorde noe veldig fælt i dag. Jeg drepte et sommertegn! Her skal dere få høre den dramatiske historien:

Jeg satt stille og rolig med musikkhistorieinnleveringa mi om Schönbergs klaversuite da jeg plutselig hørte en fryktelig kjent lyd i vinduet mitt. Lyden jeg alltid våkner av med hjertet i halsen om sommeren. Lyden av en veps!

Først hørtes det ut som om den var kommet seg under pulten min og jeg hoppa opp! Hvor er den, hvor er den?!? Takk og lov, den var fremdeles i vinduet. Jeg røsket gitarfluesmekkeren min ned fra veggen og gikk til angrep. Smæsh! Vepsa detter i gulvet med et klask. One casualty, one hurt and one lucky fish (Gardinen fikk litt gugg på seg og jeg overlevde)! I det jeg skal kaste den ser jeg plutselig at det ikke er en veps, men ei humle. Skyldfølelsen! It’s too much to bear!

Ok, det var kanskje ikke fullt så dramatisk, men jeg syns det var litt synd å drepe den lille stakkaren. Humler er jo koselige.

Ellers gjør jeg mye og alt annet enn å pakke. Jeg vil bare være ferdig flyttet og slippe alt styret. Bare tenke seg hvordan ting skulle være og så ble det sånn. Å vent, det heter drømmer… Darn!

Kom til å tenke på mine tidligere “samboere” nå, og begynte derfor å savne dem. Det er ingenting som å sitte oppe om natta og gjøre lekser på det blå kjøkkenet med Charlotte, eller middag med tilhørende vin som man blir tipsy av, for så å gå på skolen og øve med Vegard. Hvis jeg kunne valgt mellom alle jeg kjenner akkurat nå så er det de to jeg ville tatt. Det var noen negative ting med å bo med Vegard, men de positive veide godt opp for dem. Og nå tror jeg kanskje vi begge er litt mer avbalanserte mennesker. Blant annet så går jeg ikke lenger i 3mu. Charlotte var det bare gode ting med. Skrekkfilm-kvelder der spoling er nødvendig, og selv Toneheimåret kommer ikke opp mot det årets tedrikking! Four red fruits, æ sei det bære! Håper det blir like bra med de to nye. Krysser fingrene!