Flyttelass

Da har det endelig skjedd. Jeg har flyttet vekk fra Moholt! No more studentbytilværelse på meg. Men fytti for et styr det er å flytte!

Heldigvis hadde Toril og Tom Erik meldt seg frivillig til å hjelpe meg. Poor sods, de visste virkelig ikke hva de hadde begitt seg ut på. For det første har jeg en del ting, så det i seg selv var ille nok. Men ikke bare det, jeg trengte nemlig møbler også. Off we go to Ikea! Jeg hadde prøvd å tenke ut hva jeg skulle ha før vi kom dit, men det er aldri så lett, spesielt ikke med meg. Ellers kjent som Vinglepetter. Ja, jeg vet jeg ser litt annerledes ut i Fjordlandreklamen.

Men jeg greide da å bestemme meg til slutt. Så det ble Hannes arbeidsbordsak, Billy hylle og sist, men ikke minst, Stefano the chair! Er fremdeles noen småting jeg trenger, men det får komme etter hvert. Veldig spent på å se hvordan dette blir altså!

Tror nok det jeg er mest spent på er om jeg kommer til å overleve uten internett. Huff… Hva i all verden tenkte jeg egentlig på? Jeg har jo gjort meg fullstendig avhengig i løpet av dette skoleåret. Verdensveven ble en av mine beste venner oppe på Moholt. Skal først prøve å se om jeg kan avvenne meg, og hvis det ikke går, forsøke å overtale de andre her til å skaffe internett. Det hadde vært veldig greit for lommeboka å slippe den utgiften, og hvem vet? Kanskje det er sunt…

But I doubt it.

Apropos!

Når vi nå snakker om humler og nostalgi, så kom jeg på et spontandikt jeg laget i førsteklassen. Jeg tror i hvert fall det var da. Stine, help me out here! Her er det i sin helhet:

Bumblebee
Step away from me
Seriously!

Her snakker vi stor personlig sfære. Thank heavens den er borte!

Bumble… bee?

Jeg gjorde noe veldig fælt i dag. Jeg drepte et sommertegn! Her skal dere få høre den dramatiske historien:

Jeg satt stille og rolig med musikkhistorieinnleveringa mi om Schönbergs klaversuite da jeg plutselig hørte en fryktelig kjent lyd i vinduet mitt. Lyden jeg alltid våkner av med hjertet i halsen om sommeren. Lyden av en veps!

Først hørtes det ut som om den var kommet seg under pulten min og jeg hoppa opp! Hvor er den, hvor er den?!? Takk og lov, den var fremdeles i vinduet. Jeg røsket gitarfluesmekkeren min ned fra veggen og gikk til angrep. Smæsh! Vepsa detter i gulvet med et klask. One casualty, one hurt and one lucky fish (Gardinen fikk litt gugg på seg og jeg overlevde)! I det jeg skal kaste den ser jeg plutselig at det ikke er en veps, men ei humle. Skyldfølelsen! It’s too much to bear!

Ok, det var kanskje ikke fullt så dramatisk, men jeg syns det var litt synd å drepe den lille stakkaren. Humler er jo koselige.

Ellers gjør jeg mye og alt annet enn å pakke. Jeg vil bare være ferdig flyttet og slippe alt styret. Bare tenke seg hvordan ting skulle være og så ble det sånn. Å vent, det heter drømmer… Darn!

Kom til å tenke på mine tidligere “samboere” nå, og begynte derfor å savne dem. Det er ingenting som å sitte oppe om natta og gjøre lekser på det blå kjøkkenet med Charlotte, eller middag med tilhørende vin som man blir tipsy av, for så å gå på skolen og øve med Vegard. Hvis jeg kunne valgt mellom alle jeg kjenner akkurat nå så er det de to jeg ville tatt. Det var noen negative ting med å bo med Vegard, men de positive veide godt opp for dem. Og nå tror jeg kanskje vi begge er litt mer avbalanserte mennesker. Blant annet så går jeg ikke lenger i 3mu. Charlotte var det bare gode ting med. Skrekkfilm-kvelder der spoling er nødvendig, og selv Toneheimåret kommer ikke opp mot det årets tedrikking! Four red fruits, æ sei det bære! Håper det blir like bra med de to nye. Krysser fingrene!

Home, sweet home?

Etter heftig vurdering for og mot, har jeg nå sagt ja til en hybel på Kalvskinnet sammen med ei jente og en gutt. Jeg ble rett og slett så lei av å ikke vite hva jeg ville at jeg bare bestemte meg for noe. Ja, jeg vet det er totalt ukarakteristisk av meg, men til og med jeg klarer ikke å være så vinglete. Kontrakten er signert, og som min nye bofelle so aptly out it: Nå er det ingen vei tilbake. Jeg er stuck med dem.

Hele prosessen med å finne seg en plass å bo er så omstendelig. Først må man finne annonser man liker, så ordne visning og ikke minst gå på visning. Det er litt slitsomt å prøve å vise frem sin beste side, som jeg ofte er sikker på at jeg egentlig ikke har. Selv om man finner den perfekte plassen, så er det jo aldri sikkert at de kommer til å velge akkurat deg. Taktikken er derfor å være så jovial som mulig og sjarmere folk i senk.

Blir litt merkelig å flytte fra Moholt. Ekstremt deilig fordi Moholt er seriøst slum, eller ghettoen som Christian kaller det. Endelig en plass å bo som jeg ser for meg at jeg kan kalle “hjem” uten at jeg skjærer grimaser. Men hva skal jeg gjøre uten de morsomme utlendingene mine? Av og til når Pauline og Nico har noen av “diskusjonene” sine skulle jeg ønske det var et kamera i nærheten. Det kommer så mye rart ut av dem og lydnivået stiger betraktelig.

Jeg viste dem nettopp en helt fantastisk bok som heter “Brown Cheese Please” (takk for julegave Stine), som da inneholder en del observasjoner om nordmenn. Hele gjengen satt og humra, og det kom et occasional “That’s so true!”. Helt fantastisk bok! Her et lite eksempel:

confusion.jpg

Har en sterk mistanke om at de kommer til å kjøpe den, som en slag souvenir.