Så var jeg tilbake i Trondheim. Det var flott å være på besøk i Oslo igjen, som alltid. Tusen takk for at dere ville ha meg på besøk, Ingrid og Åshild!

Så her er det vi gjorde: Fredag dro jeg og prøvde gitarer. De var gode, men jeg syns ikke nødvendigvis de var så fantastisk fine. Det er kanskje dumt av meg, men jeg syns faktisk det er viktig å like hvordan gitaren ser ut. Overfladiske meg… På kvelden hadde Ingrid bakt boller, så vi spiste masse og så på tv. Det er ingenting som nrk på fredagskvelden.

Lørdag hadde Makrellene planlagt alt. Følte meg veldig turist der jeg ble guidet rundt. Først dro vi til Munch-museet, hvor vi faktisk måtte gjennom sikkerhetskontroll for å komme inn. Begynte nesten å lure på om jeg var på en flyplass eller noe. Da vi skulle til å gå, kom vi på at det var et rom vi ikke hadde vært i, så vi gikk tilbake. Plutselig ble Ingrid helt rar og mumlet: “Æ må bære gå bort tel ho Åshild litt.” Jeg, being the nosy person that I am, fulgte etter. Jeg skjønte ikke hva som forgikk. Plutselig ser jeg meg rundt, og der står Fredrik Skavlan og Maria Bonnevie. Ingrid og Iselin måtte bare gå ut av rommet fordi de ble litt for oppspilte. Nå vet vi faktisk også hvilken bil de kjører. Ganske festlig episode.

Så bar det avgårde til Kafé Kaktus. Vi satt der en stund til det var på tide å dra på Nationalmuseet. Der var det enda flere kjendiser! Ingrid Lorentzen og han syngefyren fra “Først og Sist”, Mica eller noe. Men vi har en diskusjon gående om det, for jeg og Åshild mener det var ham, mens Iselin og Ingrid ikke gjør det. Og alle er veldig sikre i sin sak. Anywho… Etter det bar det opp til Iselin for flykrasj. Nam!
Søndag ble det tid til deilig frokost før toget mitt gikk. Der traff jeg to jenter fra klassen min, så togturen ble ikke så ensom og kjedelig som jeg hadde trodd den skulle bli.

I dag har jeg spilt på to interpretasjoner, none of which gikk bra, og i tillegg holder jeg på å prøve enda en gitar. Vet ikke helt hva det blir til med gitarkjøpinga altså. Jeg greier liksom aldri å bestemme meg. Tror kanskje jeg venter på den følelsen av at alt klaffer. Å bare sitte med den og tenke: “Ja, dette er gitaren min!”