Herregud, nå er jeg så sinnsykt stolt av meg selv. Til dere som var her da jeg greide å koble datamaskinen til tv-skjermen, så er det omtrent slik jeg er nå. Dette er snakk om barnslig glede. Type: “Ja, jeg er så smaaart!” Ikke et spesielt sjarmerende trekk ved meg selv, må jeg innrømme. Men ta det med ro, det går vanligvis fort over.

Så til hvorfor jeg er så stolt. Jeg har fått arkivet til å fungere helt uten hjelp. That’s saying something, siden jeg ikke har peiling på hva jeg gjør. Jeg bare prøver meg fram og ser hva som skjer. Jeg er en smule kvasinerd. Kan egentlig ingenting, men er ganske flink til å fake. Det er fremdeles en del ting som skal finpusses, men jeg tar en ting av gangen.

Så for nå klapper jeg meg selv fornøyd på skuldra!