Monthly Archives: January 2007

Cheep!

Posted on by

Er det kun jeg som syns det er merkelig å høre fuglekvitter midt i byen? Det er liksom ikke helt plassen for det, syns jeg. Det er jo så grått og ekkelt der. Fuglekvitter hører hjemme på en plass med litt mer… vel, natur! Sånne lyder pleier man jo uansett ikke å høre før til våren en eller annen gang.

In the words of Rob Anybody: “Lovely sunshine, good huntin’, nice pretty flowers and wee burdies goin’ cheep.”

Stine, du vet hva jeg snakker om! Ach, crivens! For dere som nå sitter og syns jeg er litt teit og intern, så er det snakk om ei bok av Terry Pratchett som heter “The Wee Free Men”. Det er på en måte ei barnebok, men litt underholdende for oss andre for det. Syns nå jeg da. But that’s just me.

“Ach, stick it up yer trakkans!”

Kjemp eller røm!

Posted on by

I dag hadde vi et veldig interessant foredrag om prestasjonsforberedelse med sanglærer Sissel Aune. Hun snakket om hva som skjer med oss når vi for eksempel skal spille på konsert. Det blir litt for langt å skulle gjengi alt hun sa, uansett hvor interessant det var, men jeg vil nevne dette:

Adrenalin! Det elskede og forhatte stoffet som raser rundt i kroppen under stressende situasjoner. Om man enn føler seg oppspilt, nervøs eller redd settes det ut i sirkulasjon. Alle får kjenne effekten på kroppen før eller senere.

Musikernes stressende situasjon: Konsert. Du trenger bare nevne ordet for meg, og jeg får en ubeskrivelig trang til å øve. For jeg vet at jeg kommer til å trenge det når adrenalinet kicks in! Det skjer så mye rart med kroppen når man er nervøs. I mitt tilfelle blir jeg kald og svett på hendene (noe som er en ekstremt ubehagelig kombinasjon), jeg blir anspent i venstre bein og stort sett hele overkroppen. Siden jeg da er så anspent i nakken, skuldrene og armene, begynner hendene mine å riste. Jeg sier riste og ikke skjelve, for det kan bli ganske ille alt ettersom hvor nervøs jeg er. Why God, why?

Når man i en konsertsituasjon blir nervøs, er det jo som oftest fordi man vil spille bra, men ser for seg alle måtene det kan gå galt på. Hjernen din ser rett og slett på hele situasjonen som farlig. Det er det Sissel kalte for en innbilt trussel. Du blir ikke fysisk skadet av noen hvis du spiller en feil. Publikum kommer ikke til å straffe deg på noe vis. Men siden du selv innbiller deg denne trusselen, tror kroppen din at det er ekte. Enter: Adrenalinet! Kroppen er i fare, gjør noe for svarte svingende! Her kommer fight/flight-reaksjonen inn. Jeg fant en side på nettet som jeg syns uttrykte det ganske bra:

“The “fight or flight response” is our body’s primitive, automatic, inborn response that prepares the body to “fight” or “flee” from perceived attack, harm or threat to our survival.” Altså, vi spiller for livet på konserter. Det er hardt å være musiker, ass…

Det er det alt handler om: Stay and fight, or take flight! Ikke det at vi har noe valg. Det hadde sett rimelig teit ut hvis man bare plutselig gikk av scenen…

Leaving Stokmarknes

Posted on by

Fredag dro jeg tilbake til Trondheim. Oppholdet hjemme på Stokmarknes har vært fantastisk! Her kommer noen observasjoner jeg har gjort meg i ferien:

Ingen sør for polarsirkelen vet hva mørketid er! Det var så mye mørkere hjemme, og man kjente det skikkelig godt på kroppen når man er vant til å ha det lyst stort sett hele dagen. Jeg trodde egentlig ikke det var så stor forskjell. Jeg ble litt småskremt av at jeg faktisk hadde glemt hvor mørkt det pleier å være. Føler nesten at jeg holder på å gjøre søring av meg… Grøss.

Ingen kjenner deg som gamle venner. No offense til alle nye, jeg er like glad i dere altså, men det er noe spesielt med de man deler fortid med. Det er kanskje et sekund med: “Såe, ka driv dokker med før tia da?”, før man er tilbake til den gode kontakten man hadde før. De vet det meste om deg, og det er så lite man trenger å forklare. Man er bare seg selv.

Det er ingenting som å komme hjem og bli laget mat til! Det er så flott å være hjemme og bare slappe av. For første gang i mitt liv ville jeg hjem før jul, og jeg ville være der lenger da juleferien var over. Jeg kan ikke si at jeg så fram til å komme tilbake til studenthybelen der ingenting føles som “hjem”.

Jeg er helt sikker på at det var noe annet jeg også skulle skrive om, men det har jeg helt glemt hva er… Anywho, nå skal jeg slutte å syte and leave you good people alone.