Jeg syns dagene går fryktelig fort for tiden, og det er nesten som om de blir kortere og kortere. Muligens fordi det er mer og mer som skal gjøres hver dag. Det er ikke lenge igjen til bachelor-eksamen eller til jeg skal levere eksamensmappen i pedagogikk, og begge krever rimelig mye arbeid. Jeg skulle ønske jeg kunne gjort bare en ting av gangen, slik at jeg kunne konsentrert meg bedre. Eller… det jeg egentlig mener er at jeg gjerne skulle sluppet alle ped-oppgavene jeg må skrive. De er rett og slett et herk.
Noe annet som er et herk: Allergi. Om det er allergien i seg selv eller allergimedisinen vet jeg ikke, men jeg er skikkelig slapp og trøtt for tiden. Og totalt ukonsentrert. Det er ekstremt upraktisk at eksamensperioden er lagt til den verste pollensesongen. Men nok syting, dere lurer nok fælt på hva jeg har gjort den siste måneden siden jeg er så stille på bloggfronten for tida. Advarsel: Ikke få for høye forventninger nå, det er stort sett det samme gamle som skjer. Likvel tenkte jeg å nevne noen høydepunkter:
Gitaristene på konservatoriet hadde nok en konsert i Vår Frue kirke. Selv om vi bare var tre som kunne spille den lørdagen, ble det en riktig så fin liten matinékonsert. Jeg spilte et av de større stykkene til eksamen min, og det gikk forholdsvis bra, til tross for ekstreme nerver. To av de mest ubehagelige opplevelsene jeg har er ofte minuttene rett før jeg skal spille, og når man spiller og kjenner at ting begynner å gå galt uten at man klarer å stoppe det.
Uka etter dro jeg på Spring Awakening sammen med trøndervennene. Og jeg ble veldig positivt overrasket! Vanligvis liker jeg ikke så godt oversettelser fra engelsk til norsk, mest fordi de er så dårlige og litt fordi jeg syns det er mye av meningen som forsvinner i oversettelsen. Hvorfor lese en dårlig oversettelse når man kan originalspråket? Men her likte jeg det skikkelig godt, og jeg syns hele oppsetningen var kjempebra. Det er rart det her med opplevelsens flyktighet. Jeg prøvde å høre på noen av sangene da jeg kom hjem, men det var ikke det samme med andre folk på et annet språk, i et helt annet format. Jeg vil liksom ha opplevelsen igjen. Og på et vis er det det som er så bra, du kan ikke gjenskape følelsen av å se det live. Man kan ikke bare ta frem sangfila på nytt eller se filmen en gang til. Det eneste vi har er minner og på et vis er det mye sterkere enn å se det på nytt. For opplevelsen blir aldri den samme.
Torsdag 6. mai dro gitaristene på skitur. Det er alltid så rart at det er vår nede i byen, men med en gang vi kommer opp i løypene er det masse snø. Jeg liker som kjent ikke å gå på ski, og eier ikke et par selv. Så jeg fikk låne Marianne sine ski og sko. Stavene var helt uaktuelt å bruke siden de er like høye som jeg er. Og faktisk var det jeg som hadde lengst ski av alle, noe som egentlig er litt komisk siden jeg tror jeg er lavest. Turen gikk kjempebra, ingen fall fra min side og jeg hadde det faktisk ganske morsomt selv på den skigående siden. Snakk om skrekkblandet fryd. Cognacen var i år byttet ut med whisky. Jeg hadde aldri smakt det før, men det var slettes ikke så verst. Spesielt ikke sammen med den fantastiske kokekaffen Jarl lager på tur!
17. mai ble behørig feiret! Fantastisk frokost hos Ida i klassen min sammen med den andre Guro, var ute og så på toget, drakk kaffe på kafé, dessverre ingen is (været var ikke akkurat optimalt), pølsekalas hos Ida etter toget med kaffe og kake til dessert. Det var en utrolig hyggelig dag, og det til tross for at 17. mai er langt fra yndlingsdagen min. Det virker nesten som om dette har vært måneden for å like ting jeg egentlig ikke liker. Eller enda verre, kanskje jeg har forandret meg..?
Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får
rødere kinn.
Finn den ulendte stien.
Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel,
sommernattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.- Rolf Jacobsen
Jeg har lest så mye i avisene om det spektakulære nordlyset som har vært den siste tiden. Selv om det visstnok er så langt sør som Trondheim, skulle jeg likevel ønske jeg var hjemme. Av en eller annen grunn ser ting annerledes ut når jeg er nordaførr.
Hva har jeg bedrevet den siste tiden med? Vel, nyligst påskeferie, men nå skal du høre hva som skjedde før det. For det skjedde egentlig en del, og travle dager er også en grunn til lite blogging.
Hvis vi begynner med februar: Prosjektuke! Temaet var engelsk og spansk renessansemusikk for gitaristene og noen av sangerne. Jeg fikk litt vel mye å gjøre den uka, og var ganske sliten da konserten var overstått. Men det er ganske morsomt stoff å drive med, og alt i alt tror jeg resultatet ble ganske bra. Den neste store tingen var et lite spilleoppdrag på Suhmhuset, som kunstnerisk innslag på et seminar om aktiv dødshjelp. Og ja, du hørte riktig. Aktiv dødshjelp.
Så var vi i mars. Den store opptaksmåneden for musikkutdanninger rundt om i landet. I år satt jeg ikke i noen opptakskommisjon for bachelorsøkerne, men det var egentlig bare bra. Jeg skulle nemlig selv søke, men på master, og man kan trygt si jeg trengte den tiden jeg kunne få. Lang historie kort: Det ble ikke noen plass på meg i år, og det er helt ok. Neste ting på planen var masterclass med Duo Frevo bare noen dager etter prøvespillet. Utrolig hyggelige folk og veldig lærerikt, både på det musikalske og den forretningsmessige delen av å være musiker. De holdt også en flott konsert mens de var her, som dessverre ikke var så veldig godt besøkt. Jeg tror det var to stykker utenom oss gitaristene fra konsen. Trist altså.
Uka etter det hadde jeg enda et spilleoppdrag, denne gangen på masterutstillingen til arkitektlinja. Jeg var kveldens musikkanlegg, og satt i et hjørne og spilte mens folk spiste tapas, så på de forskjellige prosjektene og drakk vin. Det var mitt første taffeloppdrag og var en merkelig, men bra opplevelse. Dagen etter bar det avgårde til Møre og Romsdal, nærmere bestemt Rindal, hvor vi var tre stykker som skulle ha praksis på ungdomsskolen der. Det tror jeg faktisk er den fineste skolen jeg har vært på, helt seriøst. Ganske nyoppusset og ganske nydelig. Folkene var kjempetrivelige og de to dagene vi var der gikk fort. Men det å stå opp klokka halv seks for å kjøre dit var ikke spesielt fantastisk for et b-menneske som meg.
Endelig var det påskeferie! Men først måtte jeg komme meg hjem, og denne gangen sto vekkeklokka på fire om natta. Det var grusomt å stå opp, nesten fysisk vondt, men på et vis gjorde det reisen lettere. Jeg har vanligvis store problemer med å sove eller slappe av når jeg flyr, men da var jeg bare så trøtt at akkurat det gikk veldig bra. Og det føltes veldig godt å forlate et grått Trøndelag for et solfylt og vakkert Nordland! Påskeferien skulle bli fantastisk med hyttetur og kjempevær. Været ble kjempebra, men dessverre ble min lille forkjølelse som jeg hadde fått helga før til en stor forkjølelse. Så mesteparten av ferien har jeg tilbrakt inne, med nesespray og Kleenex. Helt på slutten av ferien fikk jeg meg en dagstur til hytta, og traff Stine og Iselin for et slag med reisekokkelimonke. Smashing!
Så nå er jeg tilbake i Bartebyen og hardkjøret har begynt. Men jeg tror fremdeles jeg er i denial om alt jeg må gjøre. Hvis det er noen som lurer på tittelen, så er det et band Storebror tipset meg om som er helt fantastisk. For de som er interessert.
Da har jeg altså skiftet design igjen. Hvorfor, spør kanskje du. Vel, det har med maskineriet bak å gjøre. Jeg har byttet tilbake til WordPress som var det første systemet jeg brukte, etter en ganske mislykket tur til Habari. Og så langt er jeg rimelig fornøyd. Det er som vanlig noen bugs rundt omkring som may or may not be fixed etterhvert.
Jeg vet en del av dere nok blir skuffet, men sånn er det nå engang. In the words of Terry Pratchett:
“Its not worth doing something unless you were doing something that someone, somewhere, would much rather you weren’t doing.”
I jula var det en dag hvor strømmen gikk hjemme. Ingen telefon, tv, radio, lys eller internett. Og jeg sto tidlig opp for å få det med meg. Man sover ikke bort et strømbrudd.
Det er veldig rart egentlig. Jeg, som mange andre, er nesten litt avhengig av å ha dataen og diverse andre strømkrevende ting tilgjengelig, at my convenience. Men når det er totalt umulig å bruke disse tingene kan jeg være fullstendig tilfreds med å sitte stille og gjøre ingenting. For strømmen har gått og man kan ikke gjøre noe. Hvis jeg en dag bare satt og ikke gjorde noe her i Trondheim, ville jeg blitt superstresset, fordi det er mange ting jeg kan gjøre og enda flere ting jeg må gjøre. Jeg tror faktisk det er en viktig faktor at det skjer hjemme. Da jeg var lita betydde det alltid at hele familien samlet seg i stua, kanskje hadde vi en batteridrevet radio, eller vi kanskje rett og slett bare var sammen.
Jeg tror jeg trenger å lage meg noen mentale strømbrudd. For det første begynner jeg å lure på om jeg faktisk er iPhone-avhengig, og for det andre er jeg for mye på nettet uten å ha noe der å gjøre. Eller så ser jeg på Doctor Who i stedet for å ta oppvasken. Og mer enn det, trenger jeg å gjøre noe som ikke relaterer seg til skole eller praksis uten å bli stresset av det jeg ikke gjør. Rett og slett power down.
Man kan trygt si at jeg tilbringer en del tid på internett. Vel, egentlig tilbringer jeg jo rent fysisk tiden i sofaen eller mellom øvingsøkter på skolen, men du skjønner hva jeg mener. Jeg har mine faste sider jeg sjekker hver dag, og selv når jeg har sjekket alle, greier jeg liksom ikke å legge fra meg dataen. Så behovet for nye sider melder seg jevnlig. Hvor jeg finner dem husker jeg nesten aldri, noe som er ganske dumt siden jeg sikkert kunne brukt samme sted til å finne flere nye sider. Men de fleste finner veien inn i bokmerkene mine. Jeg har “oppdaget” to ganske nylig, blant annet den jeg nevnte i forrige post, The Oatmeal. Men så til den andre!
Under navnet Sleep talkin’ man har en dame startet en blogg hvor hun skriver ned hva mannen hennes sier i søvne (takk for tipset, Stine!). Man skulle kanskje ikke tro det var så fantastisk festlig, men tro meg, det er det. Her er noen smakebiter:
“Yah, I can’t believe in God when I’m THIS good.”
“My badger’s gonna unleash hell on your ass. Badgertastic!”
“I can’t control the kittens. Too many whiskers! Too many whiskers!”
“Can you hold… can you hold my starfish? It doesn’t like it when I’m getting excited. Oh look, it likes you! Its legs are all cree-py cree-py.”
Jeg har hatt skikkelig problemer med å velge hvilke jeg skulle ta med, for det er et hav av gullkorn å ta av! Det ser ut som om temaer som går igjen er forskjellige dyr og ekstremt høy selvtillit. Kona utviklet en teori om at han blir en annen person når han sover, for han er visstnok ikke slik i virkeligheten. Og for the record skulle jeg ønske at jeg kunne komme på utrolige ord som badgertastic! I tillegg er det lydklipp av ham når han snakker i søvne, og siden er absoutt verdt et besøk for en enormt god latter.
Etter å ha lest disse badgertastiske utsagnene han kommer med har jeg begynt å lure på hva jeg ville sagt hvis jeg snakket i søvne, spesielt siden mange av drømmene jeg har er rimelig far out there. Noen som har lyst å dele sine drømmer eller søvnutsagn?
Enten trenger jeg en adrenalinsprøyte eller intravenøs koffein for å begynne å blogge igjen. I mangel av disse to, ble det en kopp kaffe. Kort oppsummering av jula: Den var flott. Jeg hadde ferie. Traff familie, venner og katt igjen. Deilig å være nordaførr. Fikk fine gaver. Og så langt har stort sett hele januar vært en eneste stor jule-hangover. Prøver å overbevise kroppen og psyken min om at den ikke trenger å sove hele tiden, at deilige middager som jeg slipper å lage selv er oppskrytt og at det strengt tatt ikke er nødvendig å ha øl og akevitt til maten. Sålangt har det vært litt humpete.
Det er rart å befinne seg i 2010. Sier man tjueti eller totusenogti? Er det egentlig noen som bryr seg? Personlig får jeg litt følelsen av at tjueti er et liksomtall. Tjueåtte, tjueni, tjueti, tjueelleve etc. Det høres veldig rart når det settes i den sammenhengen. Jeg tror jeg tar det litt som det kommer. Vi får se hvordan tiåret utvikler seg.
Jeg har vært og sett Avatar i 3D, noe som i seg selv ikke er en nevneverdig begivenhet sånn egentlig. Filmen er ganske fantastisk, og jeg drar gjerne og ser den igjen en gang. Men til poenget: Jeg hadde bestilt billetter på internett og skulle skrive dem ut på printeren min her hjemme. Jeg hater printeren min. Først måtte jeg installere ny programvare for den, så ville den ikke ta inn papiret og når den endelig gjorde det, tok utskriften i seg selv en halv evighet. Vanligvis har jeg ikke så mye med den å gjøre siden jeg foretrekker å ta utskrifter på skolen, og jeg begynner å lure på om den egentlig bare er snurt på meg fordi jeg bruker den så lite. Men jeg tror bare det er printere som en rase det er noe feil med. Noe jeg fikk videre underbygget da jeg kom over denne lille herligheten: “Why I believe printers were sent from Hell to make us miserable.” Truer words have never been spoken. Jeg tror alle som eier, eller i det hele tatt har kommet i kontakt med printere, kan kjenne seg igjen i frustrasjonen. Heldigvis hadde jeg god tid da jeg skulle skrive ut, ellers hadde jeg sett ut som fyren sist i artikkelen.
Anyways, forhåpentligvis betyr dette at jeg er tilbake i bloggmodus. Godt nyttår, forresten.
*Oppdatering!
Her er noen andre som tydeligvis heller ikke er så begeistret for printere.
I denne utgaven av Ka farsken? tenkte jeg å presentere et uttrykk jeg føler passer veldig godt i disse eksamensdager. Ikke det at jeg har så mange av dem akkurat, men jeg har oppgaver og annet som jeg føler veier opp for det. Selv om jeg tror flere av vennene mine nok vil være uenige i det. Nok om det!
Hogg og belegg [høgg å be'legg]. Uttr på nippet. Det går på høgg og belegg
Det er i hvert fall sånn jeg føler det går med å skrive oppgaver og “spilletentamen”. På høgg og belegg. Selv om jeg aldri faktisk har hørt uttrykket før, falt det seg ganske naturlig i sammenhengen. Jeg har det ofte sånn med noen ord og uttrykk. Selv om jeg ikke helt vet hva de betyr, passer de så godt inn i en setning at ordet i seg selv ikke er viktig, man får frem meningen likevel. Men så kan det jo godt hende det kun gjelder for meg, og at andre som hører på tenker: “Hva i all verden sa hun nå..?”
Nesten som man skulle tro hendelsen i Prinsenkrysset hadde tatt helt knekken på meg! I don’t call, I don’t write… Men dette er dessverre bare sånn jeg er, kan det virke som. Om det er treghet, latskap eller glemsomhet er ikke godt å si. Jeg lider av alle tre, so take your pick. Jeg orker faktisk ikke engang å prøve og oppsummere alt som har skjedd den siste tiden. For noe har vært dagligdags og kjedelig, mens noe har vært så fantastisk at jeg nesten ikke har ord for det engang. I tillegg har ikke jeg den beste hukommelsen i verden, og må innrømme at jeg selv nesten har litt problemer med å huske hva som har skjedd.
Det som i det minste må nevnes er turen til Stolac. Vi som går pedagogikk på konsen fikk tilbud om å bli med på et prosjekt som ble satt i gang for noen år tilbake, og som NTNU ble med på i fjor. For oss gikk prosjektet ut på at vi skulle sette sammen en musikkworkshop hovedsaklig for unger fra Stolac, men også fra andre byer i nærheten. Vi var da 8 studenter og 4 veiledere som skulle være der i en uke, og vi var innom byene Mostar, Stolac og Dubrovnik. Hvis jeg skulle fortelle om alt vi gjorde og hele opplegget ville det tatt en evighet, så jeg holder meg til mine tanker om turen.
Det var kjempeartig å få oppleve kulturen, landskapet, og de fantastiske menneskene som vi møtte der. Jeg hadde egentlig ingen formening om hvordan det skulle se ut i Bosnia Herzegovina, men ble likevel overrasket da vi kom dit. Frukttrær overalt, hus som enten var ganske nye og fine, eller totalødelagt og full av kulehull, flotte elver, minareter som sang ut bønnerop (hvor jeg opplevde en merkelig trang til å synge med) og kors plantet på høyder over byene. Kontrastene var mange og store.
Det morsomste var å jobbe med gitarelevene mine. Jeg hadde fire stykker og det er så utrolig motiverende som lærer å jobbe med elever som ikke bare er flinke, men også veldig tydelig viser at de syns det vi driver med er morsomt. I løpet av turen fikk jeg og flere av de andre en skikkelig selvtillitsboost som pedagoger (les: pedagååååg!), og jeg fikk se at det kunne være morsomt å jobbe som lærer. Den typen optimisme for mitt fremtidige yrke hadde jeg ikke hatt før i det hele tatt, og det kjennes utrolig godt å ha den nå. Håper virkelig at den varer. For de av dere som vil høre mer om turen og se bilder, blir dere rett og slett nødt til å snakke med meg ansikt til ansikt!
Ellers har jeg vært på stjernekikking. Jeg leste rykter i avisene og diverse blogger om en meteorstorm, kjent som Leonidene.* Det var ikke mye til storm, mer som spredte dråper. Jeg så hele 4 stjerneskudd til sammen. Noe som er kult i seg selv, men jeg hadde forventet så mye mer. Skuffelsen var rimelig stor. Men det var en hyggelig kveld å stå ute og se på stjerner. For ikke å snakke om at vi traff på en hel flokk med ender. Så for meg filmtittelen “Attack of the ducks!” da de kravlet opp av Nidelva og mot oss med “Mat!” skrevet i øynene.
*Jeg tenker litt på det som Leonidenes natt, rett og slett på grunn av et hørespill som gikk i radioteateret da jeg var lita, som har satt varige spor etter seg. Det het I Trifidenes dager, men jeg tenker alltid at det het Trifidenes natt. Ergo koblingen. Sånn btw…
